Oppdag Svalbard

Rundt øygruppen

Selv etter å ha bodd 12 år på Svalbard, blir australieren bergtatt av hjemstedet sitt. Spesielt når hun blir med på en rundseiling av disse arktiske øyene.

TEKST AV ANIKA PAUST

Se hele videoen her

This video has been disabled until you accept marketing cookies.Manage your preferences here or directly accept targeting cookies

Å bo i Longyearbyen er unikt. Det er komfortabelt, men ulikt noe annet sted i verden. Det er en enkelthet over livet her. Vi har kun én matbutikk, så du er aldri på jakt etter et tilbud eller lurer på hvor du skal kjøpe melk. Andre ting som er ufattelige i starten, blir normalt, som å se en mor trille en barnevogn langs veien med en rifle hengende over skulderen. Noen ganger får du imidlertid oppleve det med nye øyne og husker hvor spesielt det er.

Det er midt i juni og jeg kjører de fem kilometerne til flyplassen, verdens nordligste stoppested for rutefly. Dette er ingen vanlig dag, det er starten på sommerferien min selv om dashbordet viser 6 °C og det australske hjertet mitt strever med å akseptere at det er sommer. Vi har allerede hatt to måneder med lange kvelder under midnattssolen, men de snødekte fjellene og glimtene av isbreene i det fjerne gjør ikke saken mindre forvirrende. Denne gangen skal jeg ikke reise sørover mot varmen, jeg skal ikke engang forlate Svalbard. I stedet får jeg følge av en gammel venninne som kommer på besøk fra Australia, og vi skal bli med på en rundseiling av hele øygruppen.

Bli med om bord

Jeg står i ankomsthallen, og titter bort på isbjørnen midt på bagasjebåndet. Plutselig hører jeg navnet mitt, og ser opp på venninnen min som kommer mot meg med utstrakte armer og et mistroisk smil. «Du fortalte meg ikke at det var så vakkert», sier hun, nesten som en anklage. Jeg tenker tilbake til min siste flygning – fjellene, de blå-hvite bretungene, formasjonene av snø og stein – og smiler forlegent. «Vel, du blir vant med det», svarer jeg. Vi kjører tilbake til byen langs hovedveien, en humpete stripe av grovt asfaltdekke langs vannet i Adventfjorden. «Hvordan klarer du å holde deg på veien», spør venninnen min. Jeg antar at hun tenker på kvaliteten på veien, men hun gestikulerer til høyre og venstre: «Fjellene, fjorden – det er fantastisk!» Neste dag går vi om bord i MS Fram. Det er så vanlig for meg å se skipet i havnen, men jeg føler spenningen stige idet jeg går om bord. Denne gangen blir jeg med dem, istedenfor å vinke farvel til andre. Vi kommer opp i resepsjonen med smil fra øre til øre. Den neste timen går med til å finne lugaren, titte ut av vinduet på Longyearbyen og bli med på en sikkerhetsbriefing. Når vi har satt oss ved middagsbordet sier venninnen min «Se, det er ikke noen mobildekning!» Hun ser litt uvel ut over tanken på være frakoblet verden.


Midt imot midnattssolen

Etter middag går vi opp til toppdekk, og lener oss mot rekkverket mens vi ser min kjente verden forsvinne. Deretter velger vi oss en god sitteplass i explorerloungen nær panoramavinduene, og snakker langt ut i natten mens vi speider etter hval under midnattssolen. Neste morgen våkner vi opp i Kongsfjorden. Jeg føler meg litt desorientert når jeg ser et annet sett med fjell utenfor vinduet, men den følelsen går raskt over når jeg ser begeistringen til venninnen min. «Det er isfjell i vannet!» Jeg foreslår frokost, men vi ender med et kompromiss – vi går til restauranten med jakke og kamera så vi kan få mest mulig ut av morgenen. Luften på dekk er frisk og ren, og fuglene kjemper om oppmerksomheten når vi prøver å fange de intrikate isformasjonene i vannet med linsene våre. Et opprop over høyttaleranlegget drar oss ut av øyeblikket, og vi skynder oss ned trappene for å bli med gruppen vår på den første utflukten utenfor skipet: en tur til en forlatt gruveby der en lunefull australier en gang prøvde å utvinne marmor under den frosne tundraen. Historien er fascinerende og utsikten fantastisk. En liten polarrev løper ut foran oss, og guiden forteller historien om en merket rev som en gang løp fra Svalbard til Grønland. Jeg tenker over hva den må ha sett på veien i den endeløse arktiske villmarken.

Dyreliv og øde landskap

Dagen går med til å se fjell og hval, isbreer og reinsdyr, og venninnen min spør om dette fortsatt er «normalt». Jeg må innrømme at jeg ser en ny side av mitt arktiske hjem. Mot den nordligste delen av Spitsbergen, rundt 80 grader nord, forbereder vi oss på nok en landing. Når vi nærmer oss skjønner jeg at vi ikke skal ut på den stranden allikevel. Båtføreren peker, og 16 øyne fokuserer i én retning. På toppen av en høyde ser vi formen av en mektig isbjørn. Bjørnen er i gang med å undersøke området, tilsynelatende uvitende om effekten den har på tilskuerne nedenfor, kun noen få hundre meter unna. Turistene er bergtatte av synet, og jeg deler den samme ærefrykten som mine medpassasjerer når vi observerer kongen av Arktis. Jeg tenker ikke en gang på å dra frem kameraet. En melding kommer over radioen: «Isbjørn på landingssted. Vi går over til plan B.» Båten snur vekk fra bjørnen og seiler tilbake forbi den glitrende isveggen mens fugler flyr rundt oss, og jeg innser at jeg vil vite om alle plan-B-ene, se alle stedene og utforske øyhjemmet mitt igjen og igjen. Jeg har bodd 12 år i Arktis, og her er jeg, igjen forundret over hvor vakkert Svalbard er. Om noen måneder vil solen gå ned, og nordlyset og snøen vil dominere det stadig endrende landskapet. Jeg snur meg mot venninnen min. «Har du noen planer for neste ferie?»

Del disse artiklene

Utforsk med Hurtigruten

Bli med verdenslederen innen ekspedisjonsreiser. Meld deg på nyhetsbrevet vårt for å få spesialtilbud og nye reiseruter før alle andre.

Kontakt oss for å snakke om din neste ekspedisjon

I denne utgaven

< Innhold

Våre nye ekspedisjonsskip

En grønn fremtid >